- Kontakt oss
-
Søk
Skriv inn søket i feltet over
Klokken nærmer seg halv fem om natten. Temperaturen ligger like under frysepunktet, og Båtsfjord ligger mørklagt rundt havnen. Ute på sjøen brytes mørket av lysene fra en tråler.
Først som små lyspunkt i det fjerne, så stadig tydeligere idet den skjærer gjennom vannet og nærmer seg bryggekanten. Om bord er turens fangst. Det meste er sei, men også litt torsk og uer. Nå skal fisken losses inn i fabrikken.
– Det aller meste på denne turen skal leveres ferskt, men vi leverer også alltid noe fryst, forteller skipper Helge Johannessen.
Når fangsten losses, er én del av jobben ferdig. Samtidig begynner en annen. Inne på fabrikken skal fisken tas imot og bearbeides. Det er produksjonssjef Durita Jakobsen og de andre ansatte i Båtsfjord som har ansvaret. For Lerøy er samspillet mellom aktiviteten på havet og fabrikken på land avgjørende for å holde hjulene i gang.
Koblingen mellom det som skjer på havet og på land er ikke tilfeldig. For at Lerøy skal få fiske sine kvoter, er selskapet pålagt aktivitetsplikt i fem kommuner i Nord-Norge. Båtsfjord er en av dem. I praksis betyr aktivitetsplikten at selskapet ikke kan lukke dørene og stenge ned anlegg når markedet eller kvotene endrer seg.
– Vi må holde aktivitet i anleggene våre året rundt. Bak disse anleggene står ansatte som skal ha en arbeidsplass å gå til, og lokalsamfunn som er avhengige av aktivitet, sier Børge Soleng, daglig leder i Lerøy Norway Seafoods.
For Lerøy er dette et samfunnsoppdrag som forplikter, også når rammebetingelsene endrer seg.
Ved å bearbeide fisken i Norge skapes aktivitet, verdier og arbeidsplasser på land. Derfor er det bred politisk enighet om at mer av villfisken bør bearbeides her hjemme.
– Her er fiskebåten og fabrikken tett koblet sammen, og det er nettopp den som gjør at vi klarer å levere på den politiske ambisjonen om mer bearbeiding på land. For at vi skal kunne levere på dette over tid så er vi avhengig av lønnsomhet, sier Soleng.
Mange tenker kanskje at fiskerisesongene varer fra januar til april. Men det gjelder ikke alle. Det kan skipperen selv skrive under på.
– Vi fisker hele året rundt, bekrefter Helge.
For fabrikken på land betyr det tilgang på fisk også utenfor sesongtoppen i første halvår. Skal aktiviteten holdes oppe gjennom hele året, er den avhengig av at det kommer fisk til anlegget også når kystflåten ikke kan levere. I årets første måned og på høsten er dette samspillet særlig tydelig.
– Hadde vi ikke fisket med trål, så hadde vi nesten ikke hatt en eneste fisk i januar, etter sommeren og utover høsten. Det er noen veldig kritiske måneder for oss, forteller produksjonssjef Jakobsen.
– For oss handler tilgang på fisk til syvende sist om mennesker. Har vi fisk å produsere, har vi aktivitet i fabrikken, legger Jakobsen til.
Sammenhengen mellom fisket og landindustrien er avgjørende. Med Lerøys fangstrettigheter følger en forpliktelse til å bearbeide fisk på land. Fisket skal ikke bare gi omsetning til dem om bord, men også sikre verdiskaping og arbeidsplasser i kystsamfunnet.
– Det er en gjensidig avhengighet. Uten landbasert bearbeiding er det ikke grunnlag for fiske, og landindustrien er på sin side avhengig av fisk fra egne fartøy, sier Johannessen.
På Lerøys fabrikk i Båtsfjord er det rigget for større produksjon. Samtidig som kapasiteten på land har økt, er tilgangen på noen av de viktigste artene under press.
– Vi merker at det er lite fisk der ute nå, sier Johannessen.
Torskekvoten er på sitt laveste nivå siden 1991. Det betyr mindre torsk tilgjengelig for trålerne, og dermed også mindre fisk som kan bringes på land og bearbeides. Også seikvoten reduseres fra 2026 til 2027. Her oppstår et dilemma: Fabrikken er bygget for langt mer aktivitet, men mindre kvoter gir mindre fisk å bearbeide. Samtidig er Lerøy gjennom aktivitetsplikten forpliktet til å opprettholde aktivitet ved anlegget. Fabrikken er bygd slik at den kan kjøre doble skift.
– Vi har både kapasiteten og folkene til å produsere mer her, men da er vi avhengige av at det kommer nok fisk inn. Når tilgangen blir mindre, merkes det veldig godt på en fabrikk som denne, sier Jakobsen.
I dag har Lerøy-fabrikken rundt 100 ansatte og er den største private arbeidsgiveren i kommunen. Med investeringer på over en halv milliard kroner i Øst-Finnmark har Lerøy satset betydelig på kapasitet og videre aktivitet i regionen.
Etter at fabrikken ble renovert i 2024, har de også tatt i bruk helt ny teknologi som gjør det mulig å produsere mer. Men investeringene alene er ikke nok. Muligheten til å utnytte kapasiteten og skape flere helårige arbeidsplasser henger tett sammen med hvor mye fisk som faktisk kommer inn dørene.
Bak diskusjonen om fisk, kvoter og produksjonskapasitet finnes også en annen historie: arbeidsplassene som gir mennesker mulighet til å bli boende, etablere seg og bygge et liv i nord.
I Nord-Norge er fraflytting et stort problem. Det er særlig unge som flytter sørover i forbindelse med utdanning eller jobbmuligheter, og mange vender aldri hjem for godt. Tilgang på arbeidsplasser er viktig for å opprettholde levende lokalsamfunn.
For skipper Helge Johannessen har jobben gjort det mulig å bli boende i Hammerfest, der han er født og oppvokst. For Durita ble historien en annen. Jobben tok henne til Båtsfjord, som skulle bli hennes nye hjem. Før avreise viste en kollega henne hvor Båtsfjord lå på Norgeskartet.
– Han spurte om jeg var klar over at det var «der oppe» hun skulle. «Heeeeelt øverst der oppe», sier hun mens hun smiler.
Det var en gratisbillett hjem som gjorde det trygt å ta sjansen. Lite visste hun at hun aldri kom til å bruke den. I Båtsfjord bygget hun seg i stedet et liv.
– Jeg har barn, en hund, en hytte, en bil og en samboer. Og et par snøscootere, legger hun til.
Båtsfjord ble hjemme. Og kanskje er det nettopp her forbindelsen mellom hav og land blir tydeligst: Fisken som kommer til kai skaper ikke bare aktivitet i fabrikken. Den bidrar også til å skape grunnlaget for at mennesker kan bo, arbeide og bygge et liv langs kysten.
