Stø kurs mot maskinistdrømmen

For Stine Marie var det aldri noen tilfeldighet hva hun skulle bli. Allerede som 13-åring bestemte hun seg for karriereveien, og i dag er hun godt i gang med å realisere målet som skipsmotormekanikerlærling på tråleren Gadus Njord.

I maskinrommet sørger hun for at alt det tekniske på det store fartøyet fungerer akkurat som det skal. Interessen for mekanikk og sjøliv kom tidlig og naturlig hjemmefra. Faren hennes jobber som reparatør på verkstedet i Stamsund, og som barn fikk hun ofte være med ham om bord i båter. På ettermiddagene ble garasjen hjemme et fast oppholdssted for far og datter. 

– Vi holdt på med alt fra å snekre til å skru på mopeder, så det praktiske arbeidet har egentlig bare vært helt naturlig for meg. 

Som lærling tilbringer hun lange perioder på havet, gjerne fem uker av gangen, noe som krever en viss omstilling i hverdagen. 

– Det er jo litt spesielt å være så lenge borte hjemmefra. Kontakten med dem på land blir naturlig nok ekstra viktig når man bor på en tråler over lengre tid. Man må ringe hjem og prate litt med dem for å få litt trøst innimellom, smiler hun, men legger til at hun raskt fant den rette rytmen til sjøs. 

Å «vise dem ut av øyan»

Fiskeri- og sjøfartsnæringen har tradisjonelt vært sterkt mannsdominert. Selv om det finnes noen andre kvinner i mannskapet på Gadus Njord, går de ulike skift og vakter, slik at Stine Marie som regel er eneste kvinne på jobb på sin vakt i maskinrommet. Det opplever hun som stort sett uproblematisk. 

– Det er ikke så stor forskjell egentlig. Noen ganger trenger man kanskje litt hjelp til å løfte noe tungt, men ellers gjør man jo akkurat den samme jobben. Likevel merker hun at omverdenen av og til kan bli overrasket over å møte henne ved kaien. 

– Det er ikke alle som forventer at det kommer en kvinne opp fra maskinrommet med kjeledress og hørselvern når vi ligger til land. Det synes jeg egentlig bare er litt gøy. Det er artig å kunne «vise dem ut av øyan». 

Det nordnorske uttrykket bruker hun om det å motbevise forventninger og vise at hun mestrer oppgavene like godt som enhver annen i samme posisjon om bord. Hun er også overbevist om at flere kvinner i mannskapet har en direkte positiv effekt på hverdagen og arbeidsmiljøet på skipet. 

– Jeg tror det er veldig viktig at flere kvinner søker seg til slike yrker, for det nøytraliserer og balanserer miljøet litt. Når det bare er menn om bord over flere uker, kan tonen og humoren fort bli litt røff og inngrodd. Gutter har en litt annen måte å prate på når det er kvinner til stede, og det blir gjerne en litt roligere og bedre atmosfære for alle. 

Sikter mot målet

Stine Marie har nå tilbrakt litt over halvannet år i lære, og målet hun satte seg som tenåring er for alvor i sikte. Planen for fremtiden er allerede spikret, og læretiden som skipsmotormekaniker er bare starten på et lengre utdanningsløp. 

– Jeg skal bli maskinist. For å få de nødvendige papirene til å jobbe på et så stort fartøy, må jeg gå to år til på skole efter at læretiden er over. 

Hun håper hennes egne erfaringer og opplevelser kan oppmuntre andre unge kvinner til å ta sjansen på en maritim karriere. Hennes klare oppfordring til de som vurderer havet som arbeidsplass, er å ikke nøle: 

– Hvis du har lyst til å jobbe på sjøen, må du bare kaste deg ut i det. Man må ha litt bein i nesa, tørre å vise hva man kan, og vise at man tåler det.